Dragemonsteret i Babilani
Om matematisk estetikk, animasjon og den store, dype frykten for matematikk som bor i mange mennesker.
Den viten og de ferdigheter som var en fri mann verdig, kalte romerne De frie kunster - Artes Liberales. I Middelalderen gikk uttykket over til å betegne de syv vitenskapelige disipliner. Trivium ("stedet hvor tre veier møtes") sto for grammatikk, dialektikk og retorikk, og Qvadrivium ("stedet hvor fire veier møtes") sto for aritmetikk, geometri, astronomi og musikk.
Verdt å merke seg er tre ting: 1) Qvadrivium, de høyeste disipliner, var så mye bedre ansett at ordet Trivium faktisk har gitt opphav til vårt ord "trivielt". 2) Rene matematiske disipliner utgjør halvparten av disse høyeste disipliner. 3) Matematisk viten blir sett på som estetisk viten, gruppert sammen med musikk.
Mine erfaringer med matematikk har vært et hat-elsk forhold gjennom hele mitt liv, der seks år med matematikkstudier på universitetet var kronen på verket - selv om jeg avbrøt studiene før ferdig hovedfag for å skrive bøker. I ettertid ser jeg at dette rett og slett skyldtes at spesialiseringen ble for ekstrem. Den matematikk som har gitt meg størst glede, er den enkle og grunnleggende, der man med litt fantasi anvender et sett av nyttige verktøy på et stort spenn av problemstillinger. Og den største gleden jeg fant på universitetet, var da jeg som gruppelærer underviste de nye studentene i anvendelsen av denne grunnleggende matematikk-kunskapen.
Matematikk-monsteret
Da jeg gjenoppdaget datamaskinen etter å ha skrevet eventyrromaner i fem år, fantes den som en hverdagsgjenstand i de fleste norske hjem. Og datamaskinen var full av programvare som bygget på matematikk. De programmene som var omgitt av mest mystikk og fascinasjon: 3D programmer, programmer for lineær og nonlineær animasjon, tegneprogrammer, plattformer for spill og interaktive elementer - de bygget alle på matematiske rutiner som var enkle å kjenne igjen - og som jeg for ikke så mange år siden var fullstendig overbevist om at ikke ville ha noen relevans for dagliglivet til folk flest.
Idag underviser jeg litt i animasjon her og der, mest i egenskap av å ha lært å bruke noen av disse programmene. De er så nye at det finnes få etablerte kurs på emnet. Ett slikt program, Flash, er svært effektivt til å transportere interaktivitet og animasjon over nettverk, men samtidig er programmet i sin nåværende form ikke eldre enn fire-fem år (og kommer stadig i nye versjoner).
På en høyskole i Oslo skulle jeg introdusere noen studenter for emnet digital design. Jeg startet med å fortelle om meg selv og min innfallsvinkel. Da studentene hørte at jeg hadde studert matematikk, ble de lange i ansiktene. "Jeg håper ikke VI er nødt til å lære oss matematikk!" utbrøt en kvinnelig student.
Dagens angst for matematikk er langt unna romernes ide om matematikk som kunnskap verdig frie mennesker. Den er en pest og en plage, en klam hånd over en undervisning som ellers kan være både spennende og givende. Og det begynner tidlig. Opplevelsen av matematikk som noe plagsomt begynner ofte et sted i overgangen mellom barneskolen og ungdomsskolen. Det er da mange begynner å oppleve matematikk som noe de bare ikke mestrer, samme hvor mye de jobber med problemstillingene. Denne angsten er det jeg i Babilani kaller for Dragemonsteret, det store tunge dyret som gjør at mange unngår matematikk resten av sitt liv.
Matematikk og underholdningsindustrien
Innebygget i de programmer som i dag er lastet ned og spredt til datamaskiner over hele verden, finnes en kjerne av matematikk som blir brukt til underholdning, kreativitet og opplevelse. Denne matematiske estetikken er utgangspunktet for det kreative arbeidet med Babilani.
Det er faktisk mulig for alle å bli fascinert av matematikk, om ikke i første omgang med den rene viten, så med resultatet av den. Animasjonsplattformer som flash og java har fascinert det brede publikum på nettet i flere år, og de mest populære nettsteder for design og spill er ofte bygget opp rundt enkle matematisk genererte mønstre. Og de gangene jeg har sett voksne mennesker tilegne seg matematikk, er det nesten alltid for bedre å kunne mestre disse programmene.
Oldtidens matematikk og oldtidens fortellinger
Vår hensikt er å bruke moderne teknologi til å fortelle eventyr og formidle kunnskap. Noe av det vanskeligste man kan skape, er ikke teknologi, men troverdige vesener og forlokkende verdener. I Babilani følger vi veien matematikk har vandret ned til oss gjennom tiden, og steder og personer tar utgangspunkt i de fortellingene og de bildene disse kulturene har overlatt til oss.
Det er altså metoden: Å dra inn kulturer som har vært med på å finne opp matematikk, men i stedet for å beskrive ruinene de har etterlatt seg, å bruke fortellingene deres. Fortellinger blir aldri til ruiner.
Babilani er en smeltedigel - vår egen kultur i miniatyr, multikulturell, formet av motsetninger. Fra pyramidene i Egypt og tårnet i Babylon, til templer i Jerusalem og Grekenland, via India og Arabia, til middelalderens Europa og renessansebyene i Italia, det er vår egen fortid som er opphavet til Babilani.
Navnet på hovedstaden er inspirert av Babels tårn, som ble bygd den gang alle verdens folk skjønte hverandres språk. Man ville bygge et monument over menneskets storhet. Det blir fremstilt som en katastrofe, som en straff, at vi fikk forskjellige språk. Men sannheten er at språkene er en velsignelse, noe av det som gjør livet verdt å leve. Og matematikk er bare ett språk blant mange andre. Biblioteket i Babilani er en hyllest til tvilen, forvirringen, ulikhetene, kort sagt mulighetene til å fråtse i andre kulturers skattkammere av ord, skikker og kunnskap. Og der man ved å møte Dragemonsteret kan oppnå innsikt - og personlig tilfredsstillelse.