Ørkenhagen
Delia, dronningen av Ørkenhagen, ble født ved foten av Tåkefjellene. Hun vokste opp til å bli den vakreste unge kvinne på sin tid. Hun var mykere enn et vindpust om våren, mørkere enn ibenholt om natten, mer smekker enn sivet ved elvebredden.
En dag kom en mektig trollmann til hennes far med gaver og lovord og ba om hennes hånd i giftermål. Trollmannen var rik og berømt, men håret og skjegget var gulhvitt, øyenbrynene hang over et par stikkende øyne og en klumptete nese, tennene var brune og leppene lignet ørene på en hund.
"Heller vil jeg dø, enn å bo under samme tak som slikt et troll," sa Delia da hun så frieren.
"Nok skal ditt ønske oppfylles," sa trollmannen. "Jeg forbanner deg og din slekt til evig tid. Hvis du noensinne lar en mann sove under ditt tak, skal du forsvinne inn i skyggeriket utenfor denne verden."
Og slik hendte det at Delia kom til å leve avsondret på slettelandet nord for Babilani. Ørkenhagen kalte de borgen hennes, og aldri slapp noen mann inn der. Bak høye murer levde hun, alene med sine tjenestepiker. Hele dagen vevet hun vakre mønstre, og verden så hun bare ut gjennom vinduet.
Det var som om tiden stanset i Ørkenhagen. Utenfor ble sommer til vinter, og vinter ble til sommer, men hun var like ung og vakker der hun satt i tårnet og vevet.
En dag så Delia en ensom vandrer utenfor murene. Det hadde visst skjedd en ulykke. Mannen slepte seg av gårde til fots, med blodig panne og forvirrede øyne. Utenfor hagen ramlet han om.
Delia så denne mannen, og hun ble forelsket. Hun visste at tjenestepikene ikke ville slippe inn vandreren, siden de var der for å vokte hagen. Hun satt der i tårnet og så for seg det bleke ansiktet. I hjertet hennes var det ikke plass til annet.
Hun listet seg ned trappene, åpnet porten og bar ham inn i hagen, inn i en liten paviljong. Han var nær døden, febersyk og skjelvende, og våknet ikke av søvnen. Hun stelte ham, ga ham mat og drikke og vasket ham, uten at han kom til bevissthet. Hun visste at det var farlig å ha ham der, men likevel, den natten tilbragte han under samme tak som Delia.
Den natten falt regnet i strie strømmer, og hagen fløt over av vann, men det var siste gang. Og slik skjedde det at forbannelsen rammet henne. Hele hennes slott og hage og murer forsvant, og hun og tjenerne med. Det var som om de så resten av verden gjennom slør av tåke, og ingen andre kunne se dem.
Aldri mer så noen hennes slott og hennes hage og hennes blomster, men fremdeles fortalte folk om dronningen av Ørkenhagen. Det skjedde også at vandrere som gikk vill mente å finne hagen hennes.
De påsto at kald regnluft svalet ansiktet, at duggfriske blomster duftet, at bekker sang i ørkenlandet. Hele tiden skimtet de noe vakkert i øyekroken, et gjenskinn av tepper og oljelamper, et ekko av hun som en gang bodde i slottet.
Men neste morgen våknet vandrerne med støv på tungen. Rundt seg så de bare sanddyner, grus og tuer av ørkengress.
Fortellinger fra Babilani
Alternativer
- Til forsiden
- Flash spill og aktiviteter
- Om prosjektet
- Fraktale gallerier
- Om øyriket Babilani
- In English
En dag kom en mektig trollmann til hennes far med gaver og lovord og ba om hennes hånd i giftermål.
Bak høye murer levde hun, alene med sine tjenestepiker.